Overføringskapasitet
Fiberoptisk kabel bærer dramatisk mer data enn ein kobberleder av sammenlignbar størrelse.
FOTAS er ein fiberoptisk distribuert akustisk sensor. Å forstå dette systemet er bare mogleg ved å forstå teknologiene som ligger til grunn for det.
utforsk teknologiguidendistribuert akustisk måling (da) teknologi bruker fiberoptiske kabler som sensorer for å oppdage akustiske signaler. fotas kombinerer denne teknologien med lasere, fiberoptisk konstruksjon og kunstig intelligens.
Kunstig intelligens hjelper til med å analysere og tolke de store mengdene data som samles inn av DAS. Dette gjør systemet effektivt innen områder som tryggleik og infrastrukturovervåking.
Avsnittene nedenfor forklarer hvordan teknologien fungerer, fra selve den optiske fiberen og videre gjennom lasere, distribuert akustisk sensorikk og optisk tidsdomenereflektometri.
Fiberoptikk er eit underfelt av optikk. Mens optikk generelt sett er lysfeltet, handler fiberoptikk kun om optiske fenomener inne i glassfibre. "Fiber" betyr tråd, så fiberoptikk refererer til glasstrådene som lar lys passere gjennom dem.
Mesteparten av telekommunikasjonsinfrastrukturen i dag er basert på fiberoptiske kabler. De er etterkommere av kobberkabler – men hvis elektriske kabler allerede eksisterte, hvorfor brukast fiberoptiske kabler i stedet?
Tidligere standard telekommunikasjonskabler var laget av kobber eller andre ledende metaller. Disse kablene fører elektroner fra den ene enden til den andre, og ved hjelp av andre enheter fører denne strømmen verdifulle data. Tidligere telefonlinjer, og deretter internettlinjer, ble bygget av denne typen kabel.
Etter hvert som overførte datavolumer økte, begynte strømbaserte kabler å bli mangelfulle. I 1990 var det omtrent 2,6 millioner internettbrukere; I 2016 hadde tallet nådd 3,406 milliarder. Konvensjonelle elektriske kabler kunne ikkje håndtere denne etterspørselen, og fiberoptikk tok deres plass.
Fiberoptiske kabler kan overføre langt mer data enn kobberkabler – forskjellen er omtrent 10 til 1000 ganger. Kapasiteten gir fiberoptikken eit forsprang, men fordelene stopper ikkje der.
Fiberoptisk kabel bærer dramatisk mer data enn ein kobberleder av sammenlignbar størrelse.
Optisk overføring bevarer signalkvaliteten over mye lengre avstander før forsterkning er naudsynt.
Data bæres av fotoner som beveger seg gjennom glasskjernen, ikkje av elektroner i ein metallleder.
Lette og slitesterke kabler påvirkes ikkje av elektromagnetisk interferens langs utendørs ruter.
Hovedkomponenten i ein fiberoptisk kabel er selve den optiske fiberen. Optiske fibre er laget av glass eller lignende materialer, og deres formål er å bære lys – så materialet må være gjennomsiktig. Lyset som beveger seg i kabelen genereres av laserenheter.
Utover gjennomsiktighet, bør materialet være slitesterkt, fleksibelt, rimelig og enkelt å produsere. Glass er overraskende fleksibelt med ein diameter på 9 mikrometer, og menneskeheten har tusenvis av år med industriell og håndverkserfaring med det. Ein glassbit trekkes fra høyden og bearbeides til den blir tynnere og tynnere, til kjernen når omtrent 9 mikrometer.
Ein fiberoptisk kabel består ikkje bare av glasskjernen. Lys som forplanter seg gjennom ein ubeskyttet kjerne vil spre seg i tilfeldige retninger, så den trenger ein bølgeleder og beskyttende lag for å nå målstedet med minimalt tap.
Lys beveger seg inne i kjernen og reflekteres fra fiberveggene underveis. Fiberoptiske kabler er designet slik at lysstråler ikkje kan forplante seg utover – likevel slipper noen av dem unna. Dette fenomenet kalles optisk tap.
Den fysiske loven som får lys til å sprette og forbli inne i kabelen er Snells lov. Når lys forblir inne i kabelen uten tap mens det spretter, kalles fenomenet total intern refleksjon.
Ordet laser er eit akronym for Light Amplification by Stimulated Emission of Radiation. DAS-systemer og mange andre systemer er avhengige av laserteknologi. FOTAS-systemet brukar laserlys for å innhente inntrengingsdata: laserlys beveger seg over den fiberoptiske kabelen og spres inni den, og det spredte lyset samles opp av OTDR-enheten.
Ein laser kan se ut som ein vanlig lyskilde, men det er langt ifra. Laserlys er kollimert, koherent og polarisert – tre egenskaper som gjør fase-OTDR og FOTAS mogleg.
Alle laserstråler er parallelle og ensrettede. De beveger seg i samme retning uten å krysse hverandre, så nesten ingen strøm går tapt på vei til målstedet.
Divergens eksisterer fortsatt, men den er liten sammenlignet med ein pære eller LED – som er akkurat det som gjør lange føleavstander moglege.
Fotoner i ein laser deler samme fase, retning og polarisering. «Fase» kommer fra det greske ordet for utseende, så ein faseforskjell betyr at én bølge går foran eller bak ein annen.
Lik fase konsentrerer energi – som å kombinere mange svake hammerslag til ett enkelt effektivt. Faselikhet er det som gjør at fase-OTDR og FOTAS kan fungere.
Polarisering betyr at oscillasjonene til ein bølge har ein bestemt retning i forhold til dens forplantning. Elektromagnetiske bølger er transversale bølger hvis elektriske og magnetiske felt oscillerer vinkelrett på bevegelsesretningen.
Polarisasjonsretningen er definert som parallell med det elektriske feltet. Eit kjent hverdagseksempel er 3D-briller, hvor det å rotere hodet endrer den oppfattede lysstyrken.
Lasere fungerer på grunnlag av stimulert emisjon. Atomer har kvantiserte energinivåer for elektronene sine – nivåene finnes ved diskrete verdiar. Elektroner har ein tendens til å holde seg på lågare nivåer, men når de absorberer energi, beveger de seg til høgare.
Fordi høgare energinivåer ikkje er energisk stabile, har elektroner ein tendens til å avgi den ekstra energien og falle ned igjen. Som oftest skjer dette spontant, noe som kalles spontan emisjon.
I ein laser kontrolleres denne emisjonen slik at emisjonene i stedet stimuleres. Når eit foton absorberes av eit allerede eksitert elektron, sender elektronet ut to identiske fotoner. Disse fotonene absorberes av andre elektroner, som sender ut mange fleire – det grunnleggende arbeidsprinsippet til laseren.
Distribuert akustisk sensing (DAS) er ein teknologi som oppdager akustiske signaler. Kraft som beveger seg gjennom materialer forårsaker trykkforskyvninger i mediet det passerer gjennom – luft, jord, vann og så videre. Disse forskyvningsfenomenene kalles akustiske bølger, og lydbølger er det vanligste eksemplet.
Enkeltpunktssensorer oppdager signaler på bare ett sted, som spissen av ein nål. I distribuerte sensorer er derimot sensorstrukturen kontinuerleg. FOTAS brukar fiberoptiske kabler for distribuert akustisk sensing: lysbølger som forplanter seg i kabelen påvirkes av akustiske bølger, og det berørte lyset oppdages av enheter som optisk tidsdomenereflektometri (OTDR).
Distribuert akustisk sensor refererer til eit system av optoelektroniske produkter som utfører sanntidskontroll og -måling gjennom fiberoptiske kabler som strekker seg over de målrettede grensene.
Den mest grunnleggende måten å forstå FOTAS-teknologi på er å forestille seg noen som går på ein tredemølle. Når de beveger seg mot båndets retning, spres lydbølger rundt dem. Noen på ein viss avstand kan forstå at ein person er på tredemøllen gjennom sanntidsovervåking – selv uten å være i samme rom.
Gjennom denne prosessen måles akustiske signaler på hvert punkt langs fiberkabelen. I motsetning til sensorer som måler på faste, bestemte punkter, brukar DAS-systemet selve kabelen som sensor. Med andre ord, ein distribuert akustisk sensor gjør fiberkabelen om til mikrofoner.
Deteksjon skjer bare der ein fysisk sensor er plassert.
Sensorstrukturen er kontinuerleg langs hele den installerte fiberruten.
Optisk tidsdomenereflektometri er ein målemetode som brukast til å karakterisere mange egenskaper ved fiberoptiske kabler. Den brukast hovedsakelig til å vurdere kabeltilstanden og finne problemer: hvis det er eit transmisjonsrelatert problem i fiberen, kan ein OTDR finne det.
Den vanligste bruken er å finne brudd. Fiberoptiske kabler kan bære data i omtrent hundre kilometer før forsterkning, så det ville være praktisk talt umulig å inspisere hvert punkt manuelt. Det må være ein enhet som undersøker kabelen på avstand – det er formålet med OTDR.
Ein OTDR sender lyspulser inn i fiberen og måler amplituden til det tilbakespredte lyset. Fra tidsforskjellen beregner den fiberlengden, og fra amplitudetapet bestemmer den generelle tap, bruddpunkter og andre effekter langs kabelen.
Amplituden til tilbakespredt lys avtar alltid langs ruten på grunn av urenheter og lys-partikkel-interaksjon inne i fiberen. Fra denne nedgangen utleder OTDR-ein ein tapskoeffisient – lik elektrisk strøm som møter motstand. Dette arbeidsprinsippet avslører om fiberen er ødelagt eller utsatt for andre tapsfremkallende effekter.
Jo lenger langs kabelen målingen tas, desto svakere blir den spredte amplituden. Enheten registrerer også tidsforskjellen, slik at plasseringen av eit problem kan identifiseres og diagnostiseres.
To tilkoblingsporter er plassert øverst på enheten: én for multimodus fiberoptiske kabler og én for enkeltmoduskabler. Kabelen må kobles til riktig port for gyldige målingar, da ulike kabler kan bruke ulike bølgelengder.
Når fiberen er tilkoblet, sender OTDR-ein ein laserpuls inn i kabelen, pulsen beveger seg og spres bakover, og enheten måler egenskapene til det tilbakespredte lyset.
Snakk med FOTAS' ingeniørteam om sensoravstand, kabelvalg, rutedesign, deteksjonskrav og integrasjonsarkitektur.